Hvorfor tror politikere at de bare kan vedta virkeligheten? Vi har sett at de snakker om å redusere arbeidsløsheten, stimulere økonomien, redusere strømpriser, øke kollektivtransporttilbudet osv osv. Saken er at alle disse tingene er umulig for staten å gjøre noe med fordi staten kan ikke gjøre noe annet enn å bruke makt, det er hva staten er og gjør, maktutøvelse. Problemet er at virkeligheten er hva den er, og den følger visse lover. Disse lovene må følges, ellers blir resultatet noe annet, hvilket er en perfekt beskrivelse av den politiske hverdagen. Nesten alt i politikken dreier seg om å løse problemer som oppstår som følge av utilsiktede virkninger, virkeligheten kan være kjip på den måten når man forsøker å kommandere den.
Alt som produseres og konsumeres i verden må balanseres, all ubalanse er et effektivitetstap, og når staten forsøker å påvirke tilbud og etterspørsel så taper alle. Hvis politikerne hadde latt mennesker være i fred ville produksjon og konsum regulert seg selv gjennom prismekanismen. Så hvorfor i all verden skulle politikerne finne på å regulere økonomien i det hele tatt? Svaret er at de ønsker andre løsninger enn de som oppstår naturlig i et fritt marked.
Dette er et kjempeproblem for deg og meg, vi ville ha hatt et grenseløst bedre tilbud, lavere priser og større variasjon om politikerne ikke blandet seg inn, noe de gjør i hele økonomien, dog i varierende grad. Skole- og helsesektoren er eksempler på sektorer som har blitt totalt tatt over av staten og drives nå som en hvilken som helst planøkonomi. Energisektoren er massivt regulert, men ikke totalt eid av staten, det samme med restaurant- og utelivsbransen, men disse er så kraftig regulert at staten har fullstendig kontroll over aktørene, mens for data- og teknologibransjen har ikke staten blandet seg særlig inn enda. Resultatet er at datateknologi har sett en rivende utvikling, energisektoren har stagnert, seriøse restauranter er forferdelig dyre, og skole- og helsesektoren er i krise.
De markedene som er mest regulert viser hva politikerne synes er viktig. Skole og helse er således åpenbart viktige, men i et fritt marked ville de som skal betale for sine barns skole velge selv, og det betyr at noen kanskje velger å sende barna sine på en skole som lærer bort ting politikerne ikke liker, og noen velger kanskje å sende barne på dyre eliteskoler som ikke alle har råd til. Dette synes politikerne er så ille at de fratar oss både valgmulighetene våre, samt den soleklare retten alle har til å fritt velge utdannelse for sine barn, og kommanderer alle til å gå på samme skole. Resultatet er at den norske skolen er blant de dårligste i OECD.
Når politikerne regulerer så oppstår det en mismatch mellom tilbud og etterspørsel. Politikerne påstår at de retter opp en markedssvikt, men sannheten er at et fritt marked alltid korrigerer seg selv, og markedet består av alle aktørene som produserer og etterspør. En avgift skaper alltid en kile i markedkrysset (der tilbudskurven og etterspørselskurven krysser hverandre i markedsdiagrammet), og denne kilen er et rent effektivitetstap. En avgift øker kostnadene til bedriftene, men denne legges gjerne på prisen. Resultatet er at det tilbys mindre til høyere pris, til vår alles store forargelse, hvor mye mer ville du hatt råd til om det ikke var en 25% skatt (mva) på så og si alle varer utenom mat som “bare” har 14% pristillegg? Hvor mange produsenter ville ikke konkurrert om de pengene som du og alle andre ville hatt ekstra? Hvor mye tilbud går vi glipp av? Svaret kan ingen vite, ingen har noengang regnet ut hva velferdsstaten virkelig koster oss, og de som påstår at vi tjener på den har aldri fremskaffet, og kan aldri fremskaffe, noe som helst dokumentasjon. Derimot har finansdepartementet gitt retningslinjer for nytte-kostanalyser, skattefinansierte prosjekter har 20% tap i forbindelse med kostnaden for å kreve pengene inn.
De ærligste politikerne innrømmer riktignok at vi har store effektivitetstap, og det er offentlig informasjon at skattekostnaden er rundt 20%, men argumenterer allikevel for at det er moralsk å frata mennesker store deler av sin verdiskapning for å finansiere en forvokst velferdsstat. Det er det klassiske “hva med de svake” argumentet altså. Dette er bare historieløst, hadde fortidens verdiskapere blitt fratatt pengene sine ville de ikke reinvestert kapitalen, og mye av vår teknologi ville ikke eksistert i dag. Det er en grunn til at Finlands nye kjernekraftverk er uranreaktorer og ikke noe nytt og bedre, det er knapt bygget og utviklet atomkraft på 30 år. Det er hva som skjer når man regulerer. Så det moralske argumentet er meningsløst, kapitalismen har reddet oss ut av fattigdom, lav gjennomsnittsalder, høy barnedødlighet og funnet opp moderne medisin som har utryddet alvorlige sykdommer som ellers ville tatt livet av millioner. Østblokklandenes tilstand i forhold til vesten etter at jernteppet smuldret burde alene være nok til å innse at å regulere et samfunn er grunnleggende umoralsk, mennesker fortjener å være frie, og oppfinnere, kapitalister og konsumenter burde alle kunne møtes til fredlig samarbeid uten at staten blander seg inn.
I det siste er det blitt meget populært med såkalte redningspakker, selv om det ser ut til å være over for denne gang. Finanskrisen gav politikerne et kraftig støkk, de er ikke vant til at virkeligheten ikke er slik de vedtok at den skulle være, så da reagerer de med enda flere heftige vedtak. Disse vedtakene går ut på å redde konkurstruede selskaper hvis de er svært store, særlig bankene har fått mye fordi de sluttet å låne ut penger for å sikre sin egen eksistens. Problemet er bare at alle som er avhengige av refinansiering og nye lån for å holde seg gående, og dette gjelder en stor andel aktører, ikke får finansiering, og da går de under. Så bankenes redningspakker er en slags reboot, de starter opp systemet igjen i stedet for å la markedet likvidere alt av dårlige investeringer og råtne lån. Og selvsagt skal politikerne ha noe igjen for pengene, og det er mer makt, G20-møtet i London var startskuddet for en global reguleringsmyndighet for finansnæringen. Det er ironisk at det er blitt slik, det er faktisk VÅRE penger de bruker til å redde bankene med, så strengt tatt er det VI som skal ha mer makt. Politikerne burde derfor satt i gang arbeidet med å avregulere samfunnet, kun DA ville makten komme tilbake til folkets hender.
Hvorfor skulle vi latt markedet likvidere alle dårlige investeringer? Fordi de er dårlige investeringer! Politikerne har ingenting med å ta pengene våre og gi til tankeløse bedriftsledere, de skulle skamme seg alle sammen, dårlige bedrifter fortjener å gå konkurs og politikerne fortjener å få sparken, minst. Det er politikerne som regulerte markedet som førte til problemene, og bedriftslederne gikk politikernes ærend og gav råtne lån i stedet for å protestere mot denne utidige innblandingen og beskyttet eiernes interesser. Det å redde disse bedriftene nå er fullstendig hodeløst, tenk hvis poltikerne i tidligere tider hadde reddet hest-og-kjerre produsentene, eller seilbåtmakerne? Det er en grunn til at de sektorene politikerne regulerer minst har raskere utvikling, mens de som politikerne regulerer og legger i lenker stagnerer. Som nevnt bygges dagens kjernekraftverk med samme type reaktorer som for 30 år siden, i data- og teknologisektoren har vi hatt en pc-revolusjon hvor Moores Law fremdeles holder, enhetene er så små, billige og effektive at folk flest kan kjøpe de, for ikke å snakke om global telekommunikasjon hvor selv mennesker i fattige land nå kan ta del. Jeg tør ikke forestille meg dagens verden om data- og teknologibransen var regulert slik som energisektoren er, det var jo månedsvis med kø for å få telefonlinje fra det gamle televerket.
Det burde være åpenbart at politikerne ikke gjør noe for å forbedre våre liv, kun vi som enkeltindivider kan forbedre våre liv, men da må vi være frie til å samarbeide og skape verdier, det er vi ikke i dag. Store deler av vår verdiskapning blir tatt fra oss av politikerne for å tjene “felles interesser”, men det er kun i navnet. Det er ikke i vår interesse å pøse penger ut i et stort sluk, det er tvert i mot direkte harmfullt. Det som er i vår interesse er at politikerne slutter å styre våre liv og tar seg en ordentlig jobb, i stedet for å fortelle deg og meg hva som er best for oss. Det er en grunn til at de samme sakene er oppe til valg hver eneste gang, det handler om skole, eldreomsorg, småbedriftene, industriarbeidsplassene, barnefamiliene, veiene osv, og grunnen er at problemene er uløselige med makt, virkeligheten er bare ikke slik. Hadde reguleringer fungert ville vi vært i mål, men de fungerer ikke og jo raskere folk innser det, jo raskere kan vi komme i gang med å gjøre samfunnet fritt igjen. Hvis stimulering, redningspakker og politiske tiltak fungerte ville det ikke vært behov for alt sludderet, da ville politikernes jobb vært verdiskapende og meningsfull, og vi ville hatt evig vekst og ingen problemer, men virkeligheten lar seg ikke vedta, verdier kan ikke skapes med makt, reguleringer fungerer ikke.
