ANC’s vanstyre fortsetter

Hva slags utsikter har Sør-Afrika fremover nå etter valget av Jacob Zuma som president? Zuma, som måtte gå som visepresident etter korrupsjonsanklager er etter alle solemerker ikke skikket til å være president, ingenting ved han tilsier at han burde inneha tillitsverv av noe slag. Etter en voldtektsanklage innrømmet Zuma å ha hatt ubeskyttet sex med en HIV-positiv kvinne, men han la til at det ikke var noe problem siden han tok en dusj etterpå for å beskytte seg. Mannen har også snakket varmt om Mugabe og hans “frigjøring” av Zimbabwe, og omtalt han som “alliert”. Var ikke fjorten år med den kriminelle sjarlatanen Thabo Mbeki, først som visepresident og deretter president nok?  Etter at landet frigjorde seg fra apartheid har landet falt på alle velstandsstatistikker, og økt på alle kriminalstatistikker. Fattigdommen har økt kraftig, offentlig sektor forfaller og landet opplever en massiv exodous av folk med utdannelse og kompetanse, hvorfor sier ikke folk i Sør-Afrika nei til mer vanstyre fra African National Congress (ANC)?

La oss se litt på hva slags ledelse landet har hatt siden 1994, da ANC fikk makten. Den første presidenten i det nye Sør-Afrika var Nelson Mandela. I 1961 grunnla han “Umkhonto we Sizwe” (folkets spydspiss), en organisasjon som fungerte som en militant gren av ANC. Han satt 27 år i fengsel på fangeøya Robben Island, og ble selve symbolet på frigjøringskampen blant de svarte, og antiapartheidkampanjer i vesten. Det var en stor seier for frihet da apartheidlovene ble opphevet, men det var svært lite fokus på hva som skulle komme etterpå, og som vi alle vet er det jo DET som er viktig for alle som skal fortsette å leve i landet. I vesten var det særlig venstresiden som stod sterkt på barrikadene for å fjerne apartheidregimet, men da dette ble en realitet anså de fleste kampen for vunnet. Frihetlige ideer ble raskt satt til side fordi det var knapt noen ideologer, vestlige eller afrikanske, som snakket om det, og ANC var ikke interessert. Deres hovedfokus var å innsette sitt eget system, det vil si skifte farge på diktatoren, men frihet var aldri deres mål. Walter Williams skriver:

On the eve of one visit, I was invited to address a mixed audience of about a thousand or so people to discuss my impressions of South Africa. I frankly told them that South Africans deserved one another. Nobody was interested in liberty. Afrikaner whites thought they were ordained to control the lives of others. British white liberals thought the same thing, but in a more benevolent way. For their part, blacks just wanted to change the color of the dictator.

Nelson Mandela overlot stort sett styringen av landet til sin visepresident Thabo Mbeki, han selv var blitt verdensberømt og solte seg i glansen av massenes beundring, og omtalte Mbeki som “the real ruler of South Africa, the de facto ruler”. Politikken som ble ført under Mandela gikk blant annet ut på omfattende kvotering av svarte, altså ren diskriminering mot alle ikke-svarte, et rettsystem med svært lave straffer og utvidede rettigheter for kriminelle. Resultatet er at korrupsjon og kriminalitet eksploderte som følge av at denne politikken raserte arbeidsmarkedet samtidig som millioner av mennesker vokste opp uten utdannelse. Disse unge menneskene gikk etterhvert inn i politiet og forsvaret, noe som var forholdsvis enkelt etter de nye kvoteringslovene, og fortsatte bare sin kriminelle løpebane i uniform. En tredjedel av politistyrkene i Sør-Afrika kan ikke lese og skrive, og på 3 år fra 1997 drepte politiet mer enn 1550 mennesker, over halvparten av antallet drept i løpet av 30 år med apartheid. Det en gang så mektige nasjonale forsvaret (SANDF) er nå bare en brøkdel av sin opprinnelige størrelse etter Mbeki’s drastiske budsjettkutt og ANC’s ansettelse av kriminelle bøller fra egne rekker som offiserer, noe som førte til en strøm av oppsigelser blant de øvrige soldatene og offiserene. Disse fiaskoene har ikke gjort mye inntrykk på Mandela, som etter at han gikk av som president i 1999 i god marxistisk ånd har snakket varmt om både Cuba og Sovjetunionen, og kalt USA for rasistisk og imperialistisk. Det er åpenbart at denne politikken er fullstendig feilslått, i 1995 var forventet levealder 61 år, i 2007 var den 49, og mer enn halvparten av landets rundt 48 millioner innbyggere lever på mindre enn et par dollar om dagen.

Nelson Mandelas ekskone, Winnie Mandela, har ikke akkurat gjort spesielt mye for de fattige svarte i Sør-Afrika hun heller, om ikke annet har hun eksplisitt gått inn for å berike seg selv så mye som mulig på nettopp de fattiges bekostning. Hun stjal penger fra stiftelsen hun ledet, dette til tross for at hun titulerte seg selv “mother of the nation”. Hun har heller ingen innvendinger mot bruk av vold åpenbart, på 80-tallet var hun leder for en gjeng unge voldsmenn som merkelig nok kalte seg “Mandela’s United Football Club”, disse stod bak en lang rekke terrorhandlinger og politiske drap. Særlig kjent er metoden kjent som “necklaceing” (necklace = halskjede) som går ut på å fylle et dekk med bensin, henge den rundt halsen på offeret og så tenne på.

Winnie Mandela er også en stor medvirkende faktor til at det nå finnes mange millioner mennesker i 30-årene som ikke har utdannelse. Hennes drivkraft og slagord som “no education before liberation” har ført landet opp i toppen på verdens voldsstatistikk med 1 plass i følgende kriminelle displiner:

• Bilkapring
• Voldtekt
• Drap
• Overfall
• Væpnet Ran

De unge kan riktignok ta seg en jobb i forsvaret eller politiet gjennom kvoteringsprogrammene, men som nevnt har ikke det akkurat ført til noe godt. Winnie Mandela er blitt anklaget flere ganger for drap, kidnapping og tortur, men har gått fri på grunn av det snillistiske, europainspirerte rettsvesenet. I 2003 ble hun allikevel dømt til 3 års fengsel for bedrageri, på tross av dette kan hun fremdeles stille til valg og være aktiv i Sør-Afrikansk politikk.

Thabo Mbeki ble president etter at Mandela gikk av i 1999, men landet har ikke klart å snu trenden som har utviklet seg siden ANC tok over makten, kanskje ikke så rart siden det er samme politikk av samme mann som ble ført. De med kompetanse og utdannelse flytter ut av landet i strie strømmer, et hyperkriminelt sosialistisk mareritt som Sør-Afrika har blitt etter 1994 er ikke et veldig blivende sted for produktive mennesker, det samme gjelder for bedrifter som også flagger ut. I 1998 ble det målt at så mange som 74% av den utdannede og faglærte arbeidsstyrken ønsket å emigrere, noe Mandela kommenterte som “good riddance”. Rand har også falt som en stein i valutamarkedet samtidig som staten gir eksportsubsidier, eksportorientert vekst er en del av Mbeki’s planøkonomiske system som kalles “GEAR” (growth, employment and redistribution).

Geopolitisk er Sør-Afrika det viktigste landet i Afrika sør for Sahara, med den eneste semi-kapitalistiske økonomien og, ihvertfall tidligere, et slagkraftig forsvar, men allikevel nektet Mbeki å kritisere Mugabe i nabolandet Zimbabwe. Mugabe, også i god marxist ånd, konfiskerte privateid landjord fra hvite og gav til medlemmer av sin egen mafiagjeng, inkludert sin kone som fikk de beste eiendommene. De hvite farmerne ble drept eller drevet fra gård og grunn uten rettsak. Mugabe ødela Zimbabwe fullstendig, tidligere var landet nettoeksportør av mat, men nå trenger de nødhjelpsforsyninger av mat selv, i tillegg kommer en stor flyktningestrøm med desperate Zimbabwere til Sør-Afrika som skaper konflikter og uro i landet. Ironisk nok var det vanlig å kritisere det gamle apartheidregimet for rasisme på bakgrunn av blant annet innvandringsreglene, men i disse dager er det nettopp svarte sør-afrikanere som er de sterkeste motstanderne mot innvandreres rettigheter, og under Mbeki ble reglene strammet kraftig inn. Mens Zimbabwe brøt sammen, og en stor kolera-epidemi raste gjennom landet, holdt Mbeki seg taus, det er meget alvorlig at lederen for Afrikas rikeste og mest utviklede land ikke protesterer mot så omfattende overgrep i nabolandet.

Sør-Afrika har ikke akkurat fått mye igjen fra sine ledere de siste 15 årene, den korrupte politiske overklassen stikker av med landets verdier, mens de lover på tro og ære at de skal løse alle samfunnsproblemene og gjøre folks liv bedre. Men problemene oppstår jo som følge av politikken de fører, det er slik det er med politikk, også i vesten. Hadde verdens politikere bare være interessert i å LØSE problemene så hadde vi kunnet gjort noe, men problemløsning krever innsats og en god porsjon tenking. Gjør man nok ærlig problemløsning blir man raskt tilhenger av kapitalisme, det er nemlig det eneste bærekraftige systemet som finnes, og som gir frihet og velstand til alle, selv de som gjør minst. Men når ikke vestlige ledere vurderer kapitalisme, hvorfor skulle da ANC gjøre det? I stedet har ANC’s ledere, i likhet med vestlige, funnet sine syndebukker å skylde på, og ofte er det utlendinger, USA, vesten eller kapitalister. For liberalister er det ikke stor forskjell på å høre Mbeki snakke om HIV/AIDS, og å høre på Stoltenberg snakke om finanskrisen. Vestlige ledere er like mye på jordet med sin påstand om at det frie markedet har skapt finanskrisen, som Mbeki da han viste sin kunnskapsløshet ved å tvile på om HIV forårsaker AIDS, en epidemi som rammer mer enn 5 millioner mennesker i Sør-Afrika. På samme måte som Mbeki ikke tror HIV viruset er årsaken til AIDS tror ikke Stoltenberg at reguleringer fører til problemer. Slike virkelighetsfjerne betraktninger er meget utbredt da det er svært praktisk for deres eget politiske syn, og typisk for prinsippløse ledere.

Med en slik historie har ANC hatt nok av erfaringer å bygge på for ikke å gjøre de samme feilene om igjen, men etter valget av Jacob Zuma som ny leder er det klart at de ikke har lært noe som helst. Vold, overtro og marxisme ser ut til å fremdeles prege kulturen, at Nelson Mandela selv aldri har tatt avstand fra den rå volden som “folkets spyspiss” benyttet seg av før han ble satt i fengsel tyder på at ingen ser noe behov for å konfrontere han med det. ANC trenger et nytt lederskap med ny ideologi, men i et ideologisk klima likt det i Sør-Afrika, hvor vold er så utbredt og dagligdags, og mange ikke kan lese og skrive er det ikke mye idespredning. Hvis Afrika skal bli fritt og velstående en dag må frihet begynne et sted, og hvis ikke i Sør-Afrika, det mest kapitalistiske landet på kontinentet, hvor ellers? Selv under kolonitiden hadde den jevne afrikaner det bedre enn nå, de mange folkemordene som har funnet sted under afrikanske styrer (Rwanda, Burundi, Uganda, Congo osv) har tatt livet av langt flere mennesker enn under kolonitiden, og på helt forferdelige, umenneskelige måter.

Det er ideer som styrer verden. Kulturen og ideene skaper samfunnet og politikken. Dette kan vi lære noe av i vesten, det samme prinsippet gjelder nemlig her, det er ideene som råder blant flertallet av folket som bestemmer styringen. I Afrika er terskelen for rå fysisk vold mye lavere enn i Vest-Europa, selv om det før i tiden forekom forferdelige ting også her, som for eksempel heksebrenningen i middelalderen, det skyldes at ideene har endret seg i Europa. Da vesten gikk inn i opplysningstiden fikk vi en oppblomstring av gamle greske ideer, og en god del nye, blant annet individuelle rettigheter og liberalismen. Det var disse ideene som skapte vesten slik vi kjenner den i dag. Så lenge Sør-Afrikansk kultur fortsetter og preges av irrasjonalitet og vold fortsetter ANC å produsere ledere som Mbeki og Zuma. Problemet er grunnideen om at man har rett til å bruke staten til å tvinge gjennom sitt syn i et geografisk område kjent som nasjonalstaten, og så lenge folk flest mener dette vil vi aldri helt bli kvitt middelalderen, hverken i Afrika eller vesten.

Share