I denne posten skal jeg ta for meg et tema som alle liberalister før eller senere har kjent følelsen av, nemlig maktesløshet. Problemet oppstår fordi vi lever i en verden hvor et overveldende stort flertall av menneskene er tilhengere av irrasjonelle ideologier. Mennesker trenger å leve i en logisk verden, det betyr at den som er veldig flink og flittig blir rik, den som lyver og stjeler blir fattig. Dette er viktig fordi vårt primære overlevelsesorgan, fornuften, er avhengig av logikk for å treffe korrekte avgjørelser. Hvis vi i våre samfunn introduserer selvmotsigelser vil det ha konsekvenser for folks tenking. Logisk tenking tilsier at man må produsere før man kan forbruke, men i Norge gjelder ikke dette. Sykelønn, trygd, pensjon og alle de andre ytelsene er utbetalinger folk kan få fra staten, og alt sammen er tatt fra andre mennesker. Det som er så skadelig er at over tid lærer vi oss helt feil årsakssammenhenger, for eksempel så har vi nå utviklet en kultur som tror at man kan fremskaffe alt man trenger ved å kreve det av de andre i samfunnet i stedet for å fremskaffe det selv. Dette er et resultat av at irrasjonelle mennesker introduserer selvmotsigelser i samfunnet gjennom politikken.
For liberalister fører ofte dette til en følelse av maktesløshet fordi kampen om frihet og fred foregår på en arena hvor lovmessige sammenhenger midlertidig er satt ut av spill. Det er ikke nødvendigvis de som er flinkest og smartest som vinner frem, men den som jobber for en verdi som flertallet i samfunnet setter høyt. Hvis man som oss arbeider for individuell frihet, velstand og lykke så blir man møtt med motstand fordi individuell frihet er ikke bare en lite verdsatt dyd, det er ansett som umoralsk. Flertallet i Norge er altruister og har gått hardt inn for å utvikle en velferdsstat som omfatter alle mennesker i landet. I kampen om å lage det sterkeste fellesskapet har politikerne demontert biologisk utviklede incentivsystemer, disse systemene er helt nødvendige for å identfisere virkeligheten, trekke ut informasjon, vurdere informasjonen og handle på den etter beste evne. Politikerne har forsøkt det kunststykket og skape et samfunn der man ikke trenger å tenke for å overleve, og dermed er fornuften satt ut av spill.
Dagens samfunn er et monument over ikke-tenkingen. Vi har ordninger som skal fikse alle mulige hodeløse handlinger, inkludert en lov som fritar en person for sine gjeldsforpliktelser dersom gjelda har gått til pengespill. Det er heller ingenting som hindrer spredning av mer ikke-tenking fordi incentivsystemene er demontert, vil man ha barn står samfunnet klart til å hjelpe deg med det, trenger du utdannelse, jobb eller rett og slett bare penger, ja det er også tilgjengelig fra samfunnet. Problemet er bare at alle disse tingene som tilbys av samfunnet kommer fordi noen faktisk jobber. Og de som jobber må betale inn til felleskassa, så ikke bare er incentivene til å jobbe svekket fordi staten dekker basisbehovene, de er også svekket fordi man får ikke beholde hele lønnen, men må avstå mer enn halvparten av sin verdiskapning til fellesskapet. I mens kan hodeløse mennesker gjøre akkurat som de vil uten å tenke, “de andre” tar seg av resten.
Sammenhengen mellom handling og belønning er utrolig sterk, og selv om mennesker har evne til å være rasjonelle kan vi faktisk kondisjoneres selv om vi tror vi vet bedre. Når man hører et budskap om og om igjen fester det seg, og etterhvert innlæres mønstre. Budskapet om at kapitalismen er grådig, ikke bærekraftig og umoralsk blir gjentatt igjen og igjen av politikere, journalister og lærere, og folk aksepterer det nå i så stor grad at kapitalister rett og slett blir uglesett. Problemet med kondisjonering er nå at så godt som hele landet omfavner et ikke-bærekraftig system. Ja, velferdsstaten er ikke bærekraftig, den har ingen prinsippielle rammer, den har ingen langsiktighet, på stortinget kjemper partiene om å være best på de sakene som gjelder akkurat her og nå. Resultatet er en endeløs populisme fra alle partier, nå senest så vi Kolberg forsøke å ta opp kampen med FrP ved å fremstå som tøff i kampen mot islamsk ekstremisme.
Resultatet begynner vi å se nå, finanskrisen er i ferd med å spise opp alt som er lånt og investert de siste 10 årene, Oljefondet har tapt så mye at det vil ta kanskje 30 år å bygge det opp igjen, men vi skal begynne å bruke av det allerede om noen få år, så spørs det om det holder. Uansett kan dagens unge bare se langt etter de pengene, de må rett og slett klare seg selv og spare til egen pensjon, men hele poenget med velferdsstaten er jo at staten skal gjøre disse tingene. Det at staten har spilt falitt og innført et pensjonssystem som har nøyaktig samme struktur som et Ponzi-scheme, en pyramide av samme type som Bernard Madoff satte opp, betyr at vi umiddelbart må avvikle hele det statlige pensjonssystemet. Dette er faktisk alvorlig, hvor mange av dere under 40 har lyst til å betale inn til dette systemet av penger dere tjener I DAG, når dere ikke har en eneste garanti om hva slags ordninger som venter dere i fremtiden? De pengene trenger dere selv, til deres egen pensjon, jeg kan garantere dere at dagens politikere ikke tenker mye på vår alderdom, det burde derimot dere gjøre.
Vår foreldregenerasjon får bare finne seg i at vi ikke blar opp for en 20-årig pensjonisttilværelse i luksus for dem når de har brukt de siste 40 årene på å feste på felleskassa som de nå forventer at vi skal fylle opp for dem, og med dagens politiske system vil de få viljen sin. Det er nemlig flertallet som bestemmer her i landet, og foreldregenerasjonen med voksne barn er i dag i flertall. Og et enormt flertall av de igjen er sosialister, det er derfor felleskassa er opprettet, og det er på høy tid å ta den fra dem igjen. Felleskassa tilhører ingen, eller alle, men politikerne betrakter den som sin egen. Forakten for skattebetalerne er komplett, det kan enkelt spores ved å lytte til politikere når de snakker om skatt. Det er alltid snakk om at “de rike må bidra mer” eller så omtales skatte- og avgiftslettelser som “subsidiering”, “tilskudd”, “støtte” eller noe lignende. Poenget er at ingen spør hva som skjer hvis de rike ikke ønsker å bidra, er det da fremdeles et bidrag eller går det over til å være ran? Og hvis en gruppe mennesker IKKE blir skattlagt, altså får beholde pengene sine, er ikke dette bare “å beholde pengene sine” fremfor “støtte” eller “tilskudd”? Det er utrolig hvordan politikerne snakker om å redusere politikerforakten, hva med å redusere forakten for skattebetalerne?
Vi går nå inn i turbulente tider, de enorme statlige redningspakkene betyr at alle blir fattigere fordi verdien på pengene vil rase. Selv om mekanismen er forskjellig har dette skjedd på denne skalaen kun en gang tidligere, og det var 1929. Depresjon er preget av høy arbeidsløshet, høye renter og høy inflasjon, lav eller ingen vekst og stadige forsøk fra myndighetene på å “stimulere” økonomien. La meg bare skyte inn at hvis stimulering hadde fungert ville vi hatt evig vekst, ingen ville produsert men istedet ville alle lånt penger og investert. Men stimulering funker ikke, det er bare nok en kondisjonert overbevisning, man kan ikke bare gi folk penger og vips så kommer handel, man må PRODUSERE. Og det betyr å innføre eiendomsrett, fjerne reguleringer og fjerne hindre for investering og arbeid, hvilket selvsagt betyr KAPITALISME. Det stemmer, kapitalisme er det eneste som kan redde verden, vi trenger ikke et eneste stalig incentiv for å starte produksjon, vi trenger bare at staten fjerner hindrene de har satt opp.
Hvis staten ikke gjør dette vil depresjonen bli langvarig, sist gang varte den i ti år, avløst av en 6-årig verdenskrig. Hva kommer til å skje denne gangen? Det jeg kan garantere er at sosialdemokrater vil være på alle skjermer og i alle aviser og forsøke å berolige folk med snakk om statlige garantiordninger, statlige pakker for ditt og datt og en endeløs rekke stimuleringstiltak. Om du da føler at ingenting hjelper, at det bare er prat, prat, prat og prat og du finner ikke et eneste resonnement som inneholder logikk, ja da forstår du hvordan liberalistene har det. Vi føler denne maktesløsheten dag ut og dag inn, vi står og ser samfunnet langsomt lobotomere seg selv med grønn klimapolitikk, politiske fredspriser, avvikling av bærende energisektorer, koseprating med diktatorer, nedrakking på vestlige verdier og alt som har med hvite, mannlige individer å gjøre. Jeg håper at denne maktesløsheten vil få folk til å innse at kun dem selv har makt til å bedre sitt eget liv, hverken stat, gud eller andre mennesker kan gjøre det. Vi har muligheten nå til å forandre Norge, stem på DLF, norges eneste liberalistiske parti. Hvis mange nok gjør det vil vi slippe å føle maktesløshet over samfunnet fordi du har all makten du trenger, 100% rett til å bestemme over deg selv, samt statsapparatets fulle tyngde på din side om noen skulle krenke denne retten. Det kalles frihet og det vil føre til permanent avskaffelse av maktesløshet.